I min barndom og ungdom var de fleste husmødre hjemmeværende og de styrte matlagingen fullstendig på egenhånd (selvsagt).
Tidene har forandret seg, i dag er kvinner og menn mere (ikke helt), likestilte og i dag er det faktisk ganske mange menn som tar seg av matlagingen.
Det kan være flere grunner til det, kanskje har kvinner langt hardere arbeidsdag enn menn?
Kanskje er husarbeid i dag mere fordelt på evner og interesser …
En ting jeg vil trekke frem fra min barndom er sammenhengen i matstellet.
At rester ble tatt vare på og brukt var en selvfølge.
I dette innlegget vil jeg bruke raspeballer, saltkjøtt og ertersuppe som eksempler på dette.
Raspeballer var ingen «torsdagsmat» hjemme hos oss. Tatt i betraktning at det var mye mere tungvint å lage dem. Raspe for hånd, det var forresten min jobb fra jeg var ganske liten, det var ikke gjort i en håndvending slik som i dag. Den gang var dette en rett som ble servert om søndagen. Og selvsagt var restene middagen på mandag.
Det er svært vanskelig å beregne akkurat nok raspeballer (om du lager dem av poteter), slik at du risikerer å sitte igjen med både saltkjøtt og potetballer. Da er ertene uvurderlige!
Legger du dem i bløt så er det bare å sette igang å lage ertersuppe med rester av både det ene og andre i. …
Erter er billige og resten av middagen kunne endt som matavfall, så du sitter i stedet tilbake med middag i fire dager!
(Eller mer om du vil).
Enklere suppe skal du lete lenge etter …
Noen gulrøtter, en «gjenglemt» persilledusk. Mulighetene til variasjon er «uendelige». Selvsagt har du tatt vare på kraften fra kjøttet 😉
Og siden ingrediensene tåler litt av hvert i et kaldt kjøleskap, kan du spandere på deg et og annet måltid av noe annet innimellom.
Selvsagt kan du fryse ertersuppen, raspeballene aleine tåler ikke det så godt.
Dette kaller jeg ressursutnytting,
nesten så godt som ingenting går til spille.
Med unntak av bein, potet- og grønnsak-skrell er det forsvinnende lite matavfall fra vår husholdning.
Og det er miljøvern!
